Å være en ekstremløper vil si at hun løper langt og på plasser folk flest ikke forbinder med konkurranseløping i det hele tatt. Hun har løpt i ørkener og for et par måneder siden gjennomførte hun Jungle Ultra, et 230 kilometer langt løp i regnskogen i Amazonas, helt selvforsynt. Det er bare deg og det du har i sekken din. Det skulle vise seg å bli det tøffeste løpet hun har deltatt i hittil. Mange kan undre seg hva motivasjonen er for å utsette kroppen for så store påkjennelser, men for Gabriella er det nettopp det som lokker. Hun vil vise både for seg selv og andre at alt er mulig om du bare vil det nok.

Jungle Ultra er satt til en del av regnskogen Amazonas, nærmere bestemt Manu National Park, hvor det var satt opp camp. For å komme seg dit må man fly til Lima, hovedstaden i Peru, deretter komme seg til byen Cusco og til slutt en lengre busstur før man er fremme på camp.

Jeg fikk en utrolig dårlig start da bagasjen min med alt utstyr ikke kom frem. Jeg fikk heldigvis kjøpt medisinsk utstyr og vannflasker i Cusco, men skulle selvfølgelig helst hatt det utstyret jeg hadde planlagt for så lenge. I tillegg klarte jeg å dra på meg en halsbetennelse under oppholdet i Cusco. Byen ligger 3500 moh. og det var kaldt om nettene. Det var uaktuelt å ikke løpe av den grunn så jeg stakk innom et apotek og fikk medisin mot noe jeg antok var en bakteriell betennelse. Jeg ble egentlig ganske dårlig, frøs mye på den lange bussturen til camp, men var allikevel så fokusert på løpet at jeg glemte det litt. Det var så vakkert rundt meg og jo mer jeg nærmet meg camp jo mer adrenalin fikk jeg.

Jeg ble helt slått i bakken av omgivelsene da jeg ankom camp. Det var helt sinnsykt. Man kan se nedover hele dalen og bare der er det 5 forskjellige økosystemer. Og på den kvelden var det supermåne, som hevet seg over jungelhorisonten.

Det ble holdt en briefing før startdagen og det ble blant annet informert om de mange elvekrysningene vi hadde i vente. Det var satt opp tau ved flere av dem og siden jeg mangler en arm trodde jeg at jeg måtte sørge for å være på «lenesiden» av tauet, altså på høyre side av tauet dersom strømmen går mot venstre og motsatt om det strømmer mot høyre. Det skulle vise seg å være helt feil for da kan man bli hengende fast i tauet med sekken om man faller. Og så var det viktig å holde strykene foran knærne, ikke bak, og man måtte trå bestemt.

Startdagen. Det hadde vært frostnatt og vi startet tidlig så det var fortsatt kaldt. Halsbetennelsen var også fortsatt der, og vissheten om at alt som kryper og går i buskene der ute vil deg vondt. Samtidig var jeg i beundring av omgivelsene og så fokusert på løpet. Jeg sa til meg selv; «ta de rette valgene og gjennomfør, dette kommer til å bli kjempetøft».

Det gikk rett nedover i omtrent to kilometer fra start så fremsiden av lårene ble helt gelé. Jeg prøvde å holde følge med fronten, men etter hvert ble vi splittet. Jeg så dem igjen nå og da, men med den tette vegetasjonen jeg etter hvert kom inn i så føltes det som å løpe alene. Du er derimot ikke alene i jungelen. Det er dyrelyder overalt, og ildfluer, mygg og fire ants kryr rundt deg, og du vet at jaguaren er der ute i buskene et sted, men ikke hvor. Jaguaren vet derimot meget godt hvor du er. Det var stupbratt nedover. Jeg anslår at det var ca 10 kilometer nærmest med rappellering. Mens jeg løp nedover en sti kjente jeg noe som flakket mellom beina mine og jeg innså at jeg nettopp hadde blitt bitt av en slange. Det er 400 forskjellige slanger i denne jungelen og dette hadde vi blitt briefet om. Ved bitt var det viktig å kunne beskrive slangen slik at man kunne få riktig motgift. Man skulle ikke ta bilder av den da det kunne resultere i enda et bitt. Slangen hadde for lengst forsvunnet inn i buskaset. Var den giftig eller ikke? Jeg så at slangen ikke hadde fått skikkelig tak så det var ikke annet å gjøre enn å vente å se om jeg kjente noe. Det er kun 4 av de 400 slangetypene som er dødelige. Det gikk noen minutter og jeg kjente ingen sykdomsfølelse, så jeg løp videre.

Jeg løp videre og kom etter hvert til toppen. Jeg hadde klatret opp. Nå gjensto det bare å komme seg ned og inn til mål. Det var overraskende bratt og glatt, som å løpe på tang, og det rullet steiner nedover siden. På veien ned møtte jeg cocasmuglere. De hadde macheter og kurv på ryggen fulle av cocablader. De gikk og røyka sigaretter for å holde myggen unna. «Hola, como estas», sa jeg ydmykt. Jeg slo følge med dem et stykke nedover.

Etter å ha vært ute i 17 timer denne siste dagen kom jeg endelig til mål, som første og eneste kvinne. Jeg vant altså kvinneklassen og ble nummer 6 totalt. Det var en folkemengde som sto og tok imot meg. Landsbyfolk, crew, de deltagerne som kom i mål før meg og de som hadde brutt underveis.

Dette er det desidert tøffeste løpet jeg har deltatt i hittil, men jeg var bestemt og sterkere enn noen gang. Jeg hadde trent mer og bedre enn tidligere og gikk inn i løpet med en tanke om at jeg skulle ta denne seieren. Kroppen er robust, og så lenge du har medisiner og utstyr så handler det bare om å ha trua på at man klarer det, å gå over grenser og være sterk. Jeg heier veldig på folk, på eventyret, og mitt ønske er å inspirere andre til å tro på seg selv, og til å tørre å tenke at man fortjener å følge drømmene sine.

Vil du vite mer om Gabriella?

Les saken om Gabriella, fra da vi besøkte henne i Folldal i fjor: Fra rus til verdens tøffeste ultraløp