Sigrid Jervell Våg har etablert seg som en av Norges mest solide mellom- og langdistanseløpere, med en rekke sterke prestasjoner både nasjonalt og internasjonalt. Nylig tilbragte Sigrid 2 måneder i Kenya på høydetrening, sammen med noen av verdens beste langdistanseløpere, og i denne artikkelen deler hun av sine erfaringer med oss.
– Det er den kollektive mentaliteten, motstandskraften og fellesskapsånden som skaper vinnere.
Jeg tilbrakte nylig nesten to måneder på høydetrening i Iten i Kenya, også kjent som «Home of Champions». Nesten alle i denne landsbyen løper, i håp om at løpingen kan skape muligheter og et bedre liv for familien og dem selv. Her finner du utallige legender, inkludert Eliud Kipchoge, kjent for sitt ikoniske «Breaking 2»-maratonprosjekt og flere OL-gull. Under oppholdet mitt var jeg så heldig at jeg fikk være med på 24- årsdagen til en annen stjerne, Agnes Jebet Ngetich, som har verdensrekorden på 10 km gateløp med utrolige 28:46. Agnes vokste opp i fattigdom og måtte tidlig selge kull på det lokale markedet for å overleve.
Kenya har mange stammer, men ingen er mer kjent for løping enn Kalenjin-stammen, som både Kipchoge og Agnes tilhører. Det er gjort utallige studier for å finne årsakene til østafrikansk dominans i langdistanseløping. De viktigste funnene? Lettere legger, cirka 5 cm lengre total beinlengde sammenlignet med europeere, og fordelen av å vokse opp i høyden.
Men hva med det som er vanskeligere å måle - kulturen? Etter å ha tilbrakt omtrent fire måneder i Kenya de siste par årene, er dette mine refleksjoner:
De løper for livet. Dette er muligheten. Det handler ikke bare om personlig ære, men ofte om å løfte hele familier og lokalsamfunnet ut av fattigdom. Mange kenyanske løpere trener med en innsats som er vanskelig å matche, vel vitende om at dette kan være veien til en bedre fremtid. I motsetning til oss i Europa er ikke løping noe de velger blant flust av muligheter. Det er det mest lukrative valget som hele familien støtter opp om i håp om at de sammen skal lykkes.
Jeg spurte noen kenyanere hva de synes er det rareste med oss europeere. Svaret? «Dere kjenner ikke naboene deres.» Det syntes de var veldig rart. I Iten er fellesskapet alt. De hjelper hverandre med massasje når de ikke har råd til fysioterapeut, pacer hverandre gjennom tøffe økter og deler mat og ressurser med en sjenerøsitet som imponerer. Selv ble jeg helt rørt av all omsorgen jeg fikk da jeg var syk mens jeg var der, med blant annet Beatrice (ei som jobbet på hotellet jeg bodde), som kom innom og satt en halvtime på senga mi for å sikre at jeg fikk i meg mat.
«Pole, pole» betyr «ta det rolig». Denne holdningen gjennomsyrer hele samfunnet. Ingenting haster, og når jeg kommer til Kenya, merker jeg alltid hvor mye mer avslappet jeg blir. Mange der har smarttelefon, men flere steder i landsbyen er det ikke dekning. Ingen løper med musikk eller podcast fordi det er litt høy risiko med motorsykler som stadig passerer deg tett på. Skjermtiden til kenyanske løpere er med andre ord betydelig lavere enn den gjennomsnittlige europeer, og kenyanere er kanskje mer «tilstede» i øyeblikket, både på og utenfor treningene. Jeg er overbevist om at dette bidrar positivt til restitusjonen hos den gjennomsnittlige kenyanske løperen. En gang, da vi sjekket avisen for starttidspunktet på et terrengløp, sto det bare «in the morning», selv dagen før løpet.
Det er ingen tvil om at livet til mange i denne landsbyen ikke har blitt slik de kanskje hadde håpet. Tilliten til de som styrer landet er lav, og korrupsjon er utbredt. Likevel opplever jeg at de fleste kun fokuserer på det de kan gjøre noe med. De står opp, trener, og holder fast ved drømmen om å være først over målstreken i neste løp.
Et eksempel som illustrerer dette, er den utslitte, møkkete banen Kamarini de løper på, som burde vært pusset opp for lengst. Byggeselskapet som skulle bygge ny bane har nylig gått konkurs på grunn av korrupsjon, og pengene forsvant uten at noe ble gjort. Likevel, klokken seks om morgenen, møter flere hundre løpere opp hver eneste dag. Dette er den eneste banen de hadde tilgang til i landsbyen, ettersom den andre banen i Iten er stengt for hotellgjester og ikke lov for kenyanere å bruke. I det fine støvet som ligger over banen, løper de runde på runde med en usannsynlig fart, mens sanda fyker. Hver morgen er en rå påminnelse om at det ikke handler om hva du har, men hva du gjør med det du har.
Selvfølgelig må jeg også adressere elefanten i rommet: doping. Det er ingen hemmelighet at doping er et stort problem i Kenya, og det er viktig å være kritisk og stille spørsmål. Samtidig, etter å ha tilbragt tid i Iten og sett den daglige innsatsen, fellesskapsånden og den rå mentaliteten mange av løperne har, er det tydelig at kulturen spiller en vesentlig rolle i hvorfor så mange lykkes. For meg handler det derfor om å balansere et kritisk blikk med en forståelse for at kultur, miljø og holdninger også er kraftfulle faktorer bak prestasjoner på toppnivå.
Som løper med et stort hjerte for kulturbygging, som jeg har brukt nesten hele jobbkarrieren på å jobbe med, har oppholdene i Iten forsterket troen min på at kultur virkelig spiser talent til frokost. Det handler ikke bare om genetikk eller treningsforhold i høyden. Det er den kollektive mentaliteten, motstandskraften og fellesskapsånden som skaper vinnere. Håper jeg kan ta med meg noe av den vinnerkulturen inn i eget liv, både innen løping, jobb eller hverdagens små og store utfordringer.
Kanskje kan du også det?
