- Jeg var faktisk nygift og på bryllupsreise, men var tatt ut til å løpe verdensmesterskapet og klarte å overbevise mannen min om at én dags “avbrekk” i de fantastiske fjellene ville være et herlig tilskudd i ferien vår! Det ble derfor innsjekk på et lite herberge langt oppi Bognancodalen med enkel spaghetti bolognese til middag sammen med det spanske landslaget og noen andre mindre, internasjonale lag. Kl. 04.45 ringte vekkeklokka og vi tuslet ned i spisesalen og tok oss en croissant og litt müsli, gikk gjennom løypeprofilen og gjorde oss klare for race!
Skyrunning er en egen disiplin innen fjelløp der man løper 2000 moh. i tekniske fjellområder som innebærer løping i ur og bratt terreng. Sporten har vart i flere tiår i Europa og er relativt ny i Norge, men vi har i dag i hvert fall et par løp som kvalifiserer til disiplinen; Lofoten Skyrace og Tromsø Skyrace. Dette var mitt fjerde skyrace og jeg hadde blitt tatt ut basert på fjorårets fjerdeplass i EM i Skyrace i Portugal.
Vi ankom start i halv syv tiden. Det var perfekt crispy fjelluft og god stemning som det alltid er på fjelløpene her nede. Masse folk med lange sokker og løpevest, høy musikk over anleggene, lange dokøer - alt var som det skulle.
Starten gikk i et voldsomt tempo på kjerrevei halvannen kilometer nedover før vi brått kom inn på en smal sti som tok oss rett oppover i skogen i retning fjellene. Jeg hadde bestemt meg for å åpne konservativt og øke utover i løpet hvis kroppen kjentes bra ut. Det var jo tross alt kun to uker siden jeg løp CCC - 100km gjennom fjellheimen i Chamonix. Jeg hang meg på en god rygg bak Italienske Martina Cumerlato oppover de første hundre høydemetrene, men måtte la henne gå siden tempoet var litt høyere enn jeg hadde planlagt. Det var fortsatt over 2000 høydemeter igjen, og jeg visste jo hvor tøft det kunne bli mot slutten hvis jeg åpnet for hardt. Kroppen kjentes helt OK ut og jeg nøt de fine stiene oppover gjennom skogen. Plutselig var vi over tregrensen og jeg fikk utsikt utover dalen og inn i det mektige fjellandskapet.
Vi var ca. 100 løpere på start i eliteklassen så jeg hadde hele tiden løpere rundt meg. Etter ca. 13 km passerte vi høyeste punkt, Cima Verosso på 2443 moh. Selv om det fortsatt var tidlig på morgenen hadde masse folk tatt turen til topps, og jeg måtte bane meg vei gjennom kubjeller, klapping og italienske heiarop for å komme over den siste eggen til toppen. Derfra knakk stien brått nedover, men jeg rakk å få et glimt av de spisse fjellene i nærheten av Zermatt og bortover de neste ryggene vi skulle over. Helt Magisk! Over halvparten av høydemetrene var spist og jeg bestemte meg for å øke farten mot neste fjell. Beina kjentes bra og jeg hadde gjennomført ernæringsplanen med én Maurten-gel i timen og væske på hver drikkestasjon. I dette løpet var det faktisk 7 drikkestasjoner så da var det ikke nødvendig å ha med seg mye ekstra i beltet. Jeg speidet etter nye rygger og helst de med lang hestehale på, og plukket plasser over de neste kilometerne. Oppover siste stigning måtte jeg jobbe med hodet, frekvensen og farten for å holde de andre damene jeg akkurat hadde passert bak meg. De siste fire kilometerne til mål var nedover og er alltid tøffe, men jeg fikk heldigvis heng på en annen løper og klarte å holde farten oppe. Endelig hørte jeg lyden fra høyttalerne og kunne runde svingen tilbake på samme kjerrevei som vi hadde startet på. Herlig følelse å løpe inn i målområdet med musikk, heiing og high fiveing med de andre løperne som også hadde passert målstreken.
Jeg endte på 7. plass, rett bak svenske Sanna El Kott Helander på 6. plass, med tiden 3 timer og 43 minutter og nok en fantastisk fjelløpsopplevelse! Resten av dagen tilbrakte vi i målområdet sammen med nye og tidligere løpevenner fra hele verden, lokal mat, musikk og premieseremoni, før vi kjørte ned til Lago Maggiore og fortsatte bryllupsreisen vår!
Hør mer om løpet og Sylvia i episoden «VM på bryllupsreise og kritisk hastighet» i podcasten I Det Lange Løp
Og om du ønsker å lese mer om Sylvia kan du få med deg vårt portrett om Sylvia her
