Vi er heldige i Norge som har flotte stier og fjell å løpe i, men noen ganger er det gøy å utforske nye områder og denne gangen gikk turen til Wales og nasjonalparken Snowdonia, en 3 timers togtur fra Manchester.

Snowdonia er et område som blir beskrevet som steinete og veldig teknisk, dette lovet godt! Løpet har flere distanser fra 20k til 100 miles i disse fjellene. Distansen jeg skulle ut å prøve meg på bød på 55 km og 3300 høydemetre.

Løpsdagen startet 06:00 med frokost på rommet, før en liten kjøretur til startområdet. Det er ikke en sky på himmelen og minimalt med vind, mye bedre enn det typiske været i Wales, jeg klager ikke! Etter noen spente minutter på startstreken, med flere kjente fjes, går startskuddet kl 08:00! Ut fra start går det i en overaskende fin fart for min del, jeg var overrasket over at det ikke gikk raskere og vi er en stor gruppe som treffer den første bakken sammen etter 2 km. Her begynner feltet å strekke seg, og vi blir en gjeng i tet, men feltet fortsetter å strekke seg og nå drar Stian og Tom i fra, og vi er en gruppe på 3-4 litt bak. Det er en jevn, lang og fin motbakke og jeg angrer fort på at jeg valgte å la stavene ligge. Dette valget hadde jeg ikke gjort igjen. På toppen tar jeg ca tid på Stian og Tom som ligger 2 min foran oss. Disse minuttene blir fort tatt igjen nedover.

Så etter 9 km skjer det man håper aldri skal skje, jeg tråkker over. Det kraftigste overtråkket jeg har hatt. De neste 3 minuttene klarer jeg ikke legge kroppsvekten på foten, men på en eller annen måte klarer jeg å holde farten nedover og ikke bli løpt forbi. Etter disse minuttene blir det bedre og vi er 2 som tar igjen teten. Så tråkker jeg over igjen, heldigvis ikke like ille denne gangen. Er løpet over før 15 km?

Resten av nedstigningen går bra og vi blir en samla gruppe i tet. Jeg kjenner ankelen, men føler meg bra og vil prøve å fortsette. Vi løper samla frem til den neste store stigningen opp til Snowden, Englands høyeste fjell. Når stigningen starter, drar igjen Stian og Tom ifra og vi er en gruppe på 3 like bak. Igjen angrer jeg på at jeg la igjen stavene. Stigningen går bra, men en i vår gruppe klarer å hente igjen teten. Nå ligger jeg på 4/5 plass. Nedstigningen fra Snowden går mer forsiktig enn jeg vanligvis vil pga. ankelen, men jeg kjører på og drar litt ifra 5. plassen inn til neste matstasjon.

Det tar dessverre ikke lang tid før han henter meg inn igjen og vi løper sammen en stund. Ved foten av den 3. store stigningen ser vi Tom på toppen av fjellet og en sliten Stian midtveis opp. Vi pusher på sammen oppover og tar etter hvert igjen Stian, som er tom for vann og har det ikke bra. På vei nedover er jeg sterkere enn han andre, men jeg prøver å ikke vise dette da jeg vet at slutten av løpet er en lang nedstigning, her skal jeg benytte meg av dette kortet. Vi ligger derfor sammen over gresslettene på vei inn til 3. og siste matstasjon.

Nå er vi ikke i tykkeste fjellet lenger og vi løper over gresskledde åser og småskoger, før vi begynner bestigningen av det siste fjellet. Vi løper oppover sammen og jeg legger planen, vi skal være sammen på toppen og da skal jeg slå han. Først over en topp, han drar ifra, jeg henter han inn nedover. Før neste litt mindre topp, det jeg trodde var toppen, ligger vi samlet. Etter toppen går det nedover før enda en liten topp, dette må da være den siste. Det er det, og vi ligger skulder om skulder over toppen. Nå skjer det. Jeg stenger ute smerten jeg har hatt i ankelen siden 9 km og trøkker til så mye jeg kan uten å ødelegge ankelen. Jeg ser han ikke igjen, snur meg innimellom, men ser han ikke. Nedstigningen går hovedsakelig på en smal grusvei og vi løper sammen med løpere fra andre distanser. Jeg følger med på klokka, kilometerne nærmer seg mer og mer 55 km og løpet er snart slutt. Jeg krysser målstreken, jubler høyt og tar av meg hatten for en nydelig dag, som endte med en 3. plass for min del.

For en dag og for et løp, selv med et overtråkk. Dette er mitt beste løp til nå på tross av overtråkk. Jeg hadde virkelig dagen og jeg har tenkt mye på hva som kunne vært annerledes. Spesielt hvordan løpet gikk om jeg ikke hadde skadet ankelen. Jeg har valgt å falle på at det gjorde at jeg ikke åpnet for hardt og møtte veggen, kanskje det var et hell i uhell og hjalp meg med å finne en god pace, som lot meg avslutte sterkt. Vi får vente å se i neste løp hva jeg kan utrette der!

Hvis du skal utenfor Norge å løpe et nydelig fjelløp vil jeg sterkt anbefale Snowdonia. Jeg var kanskje heldig med været, men fjellene bryr seg ikke om været og står like fantastiske.