- Det er tre år siden jeg var her i nydelige Chamonix sist. Den perfekte fjellbyen for skikjørere, løpere, turgåere, klatrere og i det hele tatt de som elsker fjellet. Sist gang var jeg var nødt til å stå over Marathon du Mont Blanc og heller heie på vennene som løp, da jeg var på krykker etter en løpeulykke tidligere i sesongen. Så nå i 2022, etter å ha sett frem til å delta i dette løpet så lenge kunne jeg endelig delta selv! Dette var altså mitt 2. løp for sesongen etter en god start på det anerkjente fjelløpet Zegama-Aizkorri i Spania en måned tidligere hvor jeg tok en 18. plass.

Klokken var syv, solen var stått opp, det var litt kjølig, men perfekt t-skjortetemperatur der vi alle sto i sentrum av Chamonix og gjorde oss klare for løp. Mer enn 2000 løpere var ivrige etter å komme i gang, meg selv inkludert. Dette løpet er kjent for å tiltrekke seg verdens beste terrengløpere hvert år, og dette året var intet unntak.

Startskuddet går og vi er i gang, raskt gjennom byen og ut gjennom dalen hvor vi nærmer oss fjellet. De første 13 km forseres på lettløpte grusveier og jeg fant en god rygg å følge, Sheila Castano, en spansk fjelløper. Jeg visste at denne småkuperte og raske starten passet meg bra, og hadde derfor bestemt meg for å være mer offensiv her enn i mitt forrige løp. Jeg valgte å løpe forbi den første drikkestasjonen da jeg følte meg bra og de to flaskene jeg bar på fortsatt var nesten fulle. Vi nærmet oss det første fjellet, Col des Posettes, en klatreetappe på nesten 800 høydemeter på 4,5 km. Jeg ble, som forventet, passert av noen sterke motbakkeløpere da vi nærmet oss toppen, men jeg følte meg fremdeles bra. Jeg kunne til og med nyte den spektakulære utsikten på vei ned i Chamonixdalen denne vakre og solfylte dagen.

Den neste drikkestasjonen var ved 23,5 km i Vallorcine, ned 1000 høydemeter på 5 km. Da jeg kom ned til Vallorcine ble jeg så revet med av publikummerne som heiet oss frem igjennom dalen og mens jeg løp bak Golden Trail Live kameraet glemte jeg å fylle vannflaskene ved neste drikkestasjon! De neste 4 kilometerne var småkupert på mykt underlag ut dalen og tilbake til Chamonix, før vi krysset veien og begynte på det siste, men krevende partiet på nesten 15 km bestående av to klatreetapper etter hverandre på henholdsvis 300 og 500 meter.

Jeg skjønte raskt at jeg hadde drukket altfor lite til å ta fatt på denne neste krevende delen av løypa, i tillegg til at det var på solsiden av dalen i 30 varmegrader. Dette er da du må begynne å jobbe med hodet. Fokuserer på løpingen, holder tempoet oppe og varierer mellom rask gange og løping i de bratteste partiene for å unngå og miste tempoet. Heldigvis passerte vi en elv rett etter at vi kom til det siste klatrepartiet og jeg tok meg et minutt for å helle i meg tre flasker vann og tok med meg litt mer å drikke i bakkene frem imot den siste drikkestasjonen på toppen av Le Flegerè. Mange hadde tatt gondolen opp hit for å heie oss frem, det samme hadde samboeren min, som jeg lykkelig byttet mine to tomme drikkeflasker med mot et par flasker med juice og vann! Han heiet meg fram idet jeg passerte sjekkpunktet og begynte på det siste partiet et par kilometer langs med åssiden og deretter bratt ned til mål.

Jeg klarte dessverre ikke å pushe så bra jeg hadde håpet ned de siste kilometerne mot mål fordi jeg var sliten og preget av varmen. Å endre på planlagt ernæringsinntak underveis i et løp er sjelden en god idé, og spesielt og ikke ta hydrering på alvor på en varm dag som denne. Selv ikke for en kamel som meg (et kallenavn jeg får fra venner iblant)… Å endelig høre publikum, musikk og speakern i mål gir alltid en god følelse etter nesten 5 timers løping! Det kjentes fryktelig langt å løpe rundt de tre bygningskvartalene inn til Chamonix sentrum, men det var fantastisk å krysse målstreken! Jeg var veldig fornøyd med å ta 14. plass blant verdens beste terrengløpere, og takknemlig for at jeg endelig fikk delta i dette løpet på en av mine favorittplasser i utlandet – Chamonix!